Bør vi kjøpe dyr i dyrebutikker?

Sammendrag

Ville et forbud mot salg av dyr i dyrebutikker forbedre dyrevelferden? Eller kunne det faktisk gjøre situasjonen verre?

Dyrebutikker blir ofte kritisert av dyrevelferdsaktivister, men mye av denne kritikken overser den verdifulle rollen gode dyrebutikker spiller for ansvarlig dyrehold. Fra å hjelpe kunder med å velge en egnet art til å tilby oppfølging og støtte, kan kunnskapsrike ansatte forebygge vanlige feil i dyreholdet, identifisere potensielle velferdsproblemer og, når det er nødvendig, nekte å gjennomføre et salg.

Vi ser nærmere på funnene fra en norsk studie av praksisen blant ansatte i dyrebutikker, og undersøker hvorfor dyrebutikker får så mye kritikk, mens privat salg og salg på nettet får langt mindre oppmerksomhet.

Vi diskuterer også betydningen av lisenser, tilsyn og offentlig ansvarlighet, og forklarer hvorfor et forbud mot salg i dyrebutikker risikerer å drive handelen under jorden, til mindre synlige og mindre regulerte salgskanaler.

Selvfølgelig er ikke alle dyrebutikker gode, så vi forklarer hvordan du kan se forskjellen.

Til syvende og sist avgjøres ikke et dyrs velferd av hvor det selges, men av menneskene og praksisen bak salget. Hvis vi mener alvor med å forbedre dyrevelferden, bør hovedprioriteten vår være å sikre gode velferdsstandarder overalt der dyr skifter eier.

Hva mener du?

Om bidragsyterne:

Luise Boye Sprechler: «Hi! Am I having two guinea pigs?» Live commodities in a shop – Interpretation of animal sales regulations in Norwegian pet shops. Prosjektrapport i anvendt antrozoologi, University of Exeter, 2023.
Sprechler, Luise Boye. «Butikksalg av dyr.» Pet Scandinavia, årgang 2023, nr. 3, 2023, s. 4–7.

Tony Wigley: grunnlegger av Responsible Reptile Keeping (RRK), styremedlem i The Pet Charity, styremedlem i Reptile & Exotic Pet Trade Association (REPTA) og medlem av Pets Canadas rådgivende komité for interessepolitisk arbeid (Advocacy Committee). Han har flere tiårs erfaring med hold av eksotiske kjæledyr, journalistikk og internasjonalt interessepolitisk arbeid overfor myndigheter og organisasjoner verden over.

Svein Fosså: biolog, forfatter og internasjonal forkjemper for ansvarlig kjæledyrhold. Han er president i European Pet Organization (EPO) og generalsekretær og styreleder i Norsk Zoohandleres Bransjeforening (NZB).

Charles Thompson: generalsekretær i Reptile & Exotic Pet Trade Association (REPTA) og tidligere eier av spesialbutikken for reptiler Snakes ’N’ Adders. Han har mer enn 25 års erfaring fra reptilbransjen, spesialisert detaljhandel og interessepolitisk arbeid for ansvarlig kjæledyrhold.

Sandy Moore: president og administrerende direktør i Pet Advocacy Network (PAN) og tidligere president i Segrest Inc. Hun har mer enn 30 års erfaring fra kjæledyr- og akvariebransjen, bærekraftig dyrehandel og myndighetskontakt.

Cecilia Dannborg Wilson: styreleder i ZOORF, den svenske bransjeorganisasjonen for dyrebutikker, og tidligere dyrebutikkeier med omfattende erfaring fra spesialisert dyrehandel og interessepolitisk arbeid i kjæledyrbransjen.

Transkripsjon

Spørsmålet om folk bør kjøpe dyr i dyrebutikker, eller om dyrebutikker i det hele tatt bør selge dyr, dukker stadig opp. Bak disse spørsmålene ligger det som regel en oppriktig bekymring for dyrevelferd, noe alle fornuftige mennesker kan stille seg bak.

Det er lett å se for seg dyrebutikker som steder der dyr ganske enkelt selges over disk, men virkeligheten er langt mer kompleks.

For mange nye dyreeiere begynner reisen med en samtale med en kunnskapsrik medarbeider i en dyrebutikk.

Hver dag bruker ansatte i dyrebutikker tid på å forklare kundene hvilke behov ulike arter har, hvorfor enkelte dyr ikke passer for alle, og hvordan man sørger for riktig fôr, egnede leveområder, helsehjelp og ansvarlig dyrehold.

Ansatte i en god dyrebutikk vil spørre om erfaringen din, forventningene dine, hvor mye plass du har tilgjengelig, budsjettet ditt og om du er forberedt på det langsiktige ansvaret som følger med å holde et dyr.

Deretter kan de anbefale en art som passer bedre, eller fortelle deg at et dyr ikke passer for deg i det hele tatt. Noen ganger vil de rett og slett nekte å gjennomføre salget.

Forholdet mellom den nye dyreeieren og dyrebutikken fortsetter som regel lenge etter at kunden har forlatt butikken. Hvis et dyr for eksempel slutter å spise, oppfører seg uventet eller ser ut til å være sykt, er butikken ofte det første stedet eieren henvender seg for å få hjelp og råd.

Det betyr at kunnskapsrike ansatte spiller en viktig rolle som første instans for vurdering av problemer. De kan oppdage problemer med temperatur, belysning, kosthold eller andre sider ved dyreholdet, og gi umiddelbare, nyttige råd. Og ikke minst kan de kjenne igjen når dyret trenger veterinærhjelp.

En dyrebutikk kan selvfølgelig ikke erstatte veterinærbehandling, men det er det første stedet mange dyreeiere oppsøker for å få gode råd. Slike råd kan forhindre at et relativt enkelt problem med dyreholdet utvikler seg til et alvorlig velferdsproblem.

Vi bør huske at menneskene som jobber i dyrebutikker, gjør det av de samme grunnene som kundene besøker dem: fordi de er glade i dyr.

Fra det øyeblikket et dyr ankommer butikken, er de ansatte ansvarlige for omsorgen det får. De tar seg av dyret, følger med på helsen dets og lærer om dets individuelle behov.

De ønsker å finne et godt hjem til dyret, fordi de føler et moralsk og etisk ansvar for å sikre at det blir godt tatt vare på.

Men det finnes også en grunnleggende kommersiell realitet som ofte blir oversett. En ansvarlig dyrebutikk er avhengig av friske dyr og fornøyde kunder som kommer tilbake gjennom mange år for å få råd og kjøpe utstyr og fôr. Å selge et usunt dyr eller legge opp til at kundene skal mislykkes, er verken etisk forsvarlig eller en bærekraftig forretningsmodell.

Og dette ansvaret er ikke bare moralsk og kommersielt, det er også juridisk. Dyrebutikker må følge dyrevelferds- og handelslovgivningen i området der de driver virksomhet, og ansvarlige ansatte vil nekte å gjennomføre et salg dersom de mener at dyret ikke vil få forsvarlig omsorg.

I 2023 undersøkte en norsk antrozoolog hvordan dette fungerte i praksis, gjennom intervjuer med ansatte i norske dyrebutikker. Hun fant at de ansatte hadde god forståelse av lovverket og aktivt brukte det når de vurderte om et salg skulle gjennomføres. Kunder ble nektet å kjøpe dyr når de ansatte mente at dyret ikke ville få et egnet hjem. Våre samtaler med ansatte i dyrebutikker i andre deler av verden forteller oss mye av den samme historien.

Studien fant også at ansatte i dyrebutikker hadde et høyt faglig kunnskapsnivå og ofte utviklet sterke personlige bånd til dyrene de hadde ansvar for.

Samtidig ga de uttrykk for frustrasjon over at dyrebutikker ofte blir kritisert, mens den raskt voksende private handelen og netthandelen er langt mindre regulert og langt mindre synlig.

Det er forståelig at folk reagerer sterkt når de hører om dyr som ikke blir tatt godt nok vare på. Vi trenger mer innsats mot dårlig dyrevelferd, ikke mindre.

Selvfølgelig finnes det et mindretall av dyreeiere, oppdrettere og dyrebutikker som ikke tar godt nok vare på dyrene sine. Disse problemene må tas på alvor.

Men slike svikt bør ikke føre til at vi dømmer de millioner av menneskene som tar godt vare på dyrene sine, eller de mange engasjerte ansatte i dyrebutikker som tar vare på dyrene og veileder kundene i ansvarlig dyrehold.

Her er det viktigste poenget jeg vil at du skal huske: God dyrevelferd avgjøres ikke av salgskanalen. En butikk, en oppdretter eller en privat selger kan opptre ansvarlig eller uansvarlig. Betegnelsen alene forteller oss svært lite. Det er menneskene og praksisen bak resultatene for dyrevelferden som betyr mest.

Derfor må vi heller stille et viktig spørsmål: Hvordan kan vi sikre god dyrevelferd når dyr skifter eier?

I mange deler av verden er dyrebutikker den mest regulerte og synlige salgskanalen for selskapsdyr og hobbydyr. De må vanligvis ha tillatelse, blir kontrollert av myndighetene og holdes ansvarlige dersom de ikke oppfyller bestemte dyrevelferdskrav.

De driver også virksomheten i full offentlighet. Hver dag kan kundene se hvordan dyrene holdes og stelles, og få andre salgskanaler tilbyr samme grad av innsyn og ansvarlighet.

Privat salg av dyr er selvfølgelig også en viktig del av dyreholdet, og mange ansvarlige oppdrettere gjør en fremragende jobb. Private selgere er imidlertid gjennomgående underlagt mindre kontroll og mindre regelmessig tilsyn enn dyrebutikker, særlig når de bare selger dyr av og til.

Det er ofte vanskelig for en kjøper å vite om en privat selger er en kunnskapsrik og ansvarlig dyreeier, eller en person med begrenset erfaring og dårlige hensikter.

Hvis målet er å forbedre dyrevelferden, bør vi diskutere hvordan vi kan oppnå dette gjennom alle salgskanaler, i stedet for ganske enkelt å svekke dem som allerede er regulert, kontrollert og synlige for offentligheten.

Så for å svare på spørsmålet: Ja, en god dyrebutikk er et av de beste stedene å kjøpe et dyr, særlig for dem som er nye som dyreeiere. Men det viktige ordet her er «god».

Så hvordan kjenner vi igjen en god dyrebutikk?

Jo, en god dyrebutikk vil stille spørsmål før den godtar et salg. Den vil være villig til å nekte et kjøp dersom det ikke er egnet. Den vil forklare hvor stort dyret blir som voksent, hvor lenge det lever, og hvilke kostnader det sannsynligvis vil medføre å holde det. Den vil gi korrekt og artsspesifikk informasjon om stell og hold. Den vil snakke med deg om dyrets opprinnelse og fôringshistorikk. Du vil også kunne se at dyrene holdes i rene og egnede, midlertidige oppholdssteder. Butikken vil oppfordre kundene til å gjøre klart dyrets permanente oppholdssted på forhånd. Den vil tilby oppfølging etter salget, anbefale en egnet veterinær når det er nødvendig og unngå pågående salgspress eller impulskjøp.

Det finnes også måter å kjenne igjen en mindre god dyrebutikk på. Varseltegn kan være ansatte som ikke klarer å svare på grunnleggende spørsmål, syke eller skadde dyr som vises frem, skitne innhegninger eller tydelige mangler ved dyreholdet, dyr som selges sammen med uegnet utstyr, manglende interesse for hvem som kjøper dyret eller hvordan det skal holdes, eller at butikken gjør det vanskelig å finne ut hvor dyret kommer fra.

Når det gjelder dyrevelferd, bør vi stå sammen om det samme målet: at dyr skal ha gode liv.

Et forbud mot salg av dyr i dyrebutikker vil ikke oppnå dette. Faktisk fører det ofte til det motsatte, fordi salget flyttes tilbake til mindre synlige eller underjordiske kanaler.

I stedet vet vi at bedre dyrevelferd kan oppnås gjennom kunnskapsrike selgere, informerte dyreeiere, effektiv regulering og høyere kompetanse i alle kanaler der dyr skifter eier.

Og det er noe alle som er glade i dyr, kan stille seg bak.

Jeg heter Tony Wigley, og dette er Responsible Reptile Keeping.

Vi setter pris på tilbakemeldingen din.

Har du forslag for å forbedre oversettelsen vår? Vi vil gjerne høre fra deg! Kontakt oss

Next
Next

Det egentlige problemet med «Monsters of God»