Verdens sjeldneste
skilpadde
Historien om angonokaskilpadden kunne vært hentet fra en spenningsroman. Etter hvert som antallet angonokaskilpadder i naturen sank, utviklet en hjertevarm historie om naturvern seg til en fortelling om kriminalitet, korrupsjon, ran, smugling og dødelig maktbruk. Vi snakker med naturvernøkolog Owen Griffiths om arbeidet hans for å redde denne ikoniske arten.
Sammendrag (kort fortalt)
Denne artikkelen handler om angonokaskilpadden, verdens sjeldneste skilpaddeart, som er hjemmehørende på Madagaskar og kritisk truet. Den forklarer hvordan ulovlig handel med ville dyr, drevet av markedet for eksotiske kjæledyr, har brakt arten til randen av utryddelse til tross for lovbestemt beskyttelse. Artikkelen beskriver historien om krypskyting, utfordringene med å håndheve lovverket og organisert kriminalitets rolle. Den fremhever også pågående naturvernarbeid, blant annet avlsprogrammer i fangenskap og beskyttelse av leveområder, som gir håp om å hindre at arten forsvinner helt.
Ifølge Owen Griffiths, administrerende direktør i Bioculture Group på Mauritius, «er ikke angonokaskilpadden den mest iøynefallende skilpadden på planeten». Og han har rett. Sammenlignet med slektningen sin, stråleskilpadden, ser angonokaskilpadden temmelig anonym ut. Men det er ikke utseendet som gjør denne skilpadden ettertraktet.
For å stanse bestandsnedgangen satte en gruppe økologer og naturvernere nylig i gang et prosjekt for å fange alle gjenværende angonokaskilpadder i naturen, i et forsøk på å beskytte dem mot krypskyting og smugling. Tre måneder senere hadde de samlet inn totalt åtte dyr. Alle skulle inngå i et avlsprogram i fangenskap, som et siste forsøk på å redde arten fra utryddelse. «En nylig presentasjon fra Durrell Wildlife Conservation Trust anslo at det i dag bare finnes rundt 100 angonokaskilpadder igjen i naturen», advarer Owen. «Det er en kamp mot klokken.»
Angonokaskilpadden ble først beskrevet i 1885 av den franske herpetologen Leon Valliant. Den fikk opprinnelig navnet Testudo yniphora, der navnet viser til den plogformede delen av skallet under halsen. Arten er endemisk på Madagaskar og er den største nålevende skilpaddearten på denne enorme øya, etter at aldabraskilpadden døde ut der. Hannene kan veie over 20 kg, selv om 10–15 kg er vanligere for en voksen hann. De er likevel betydelig større enn hunnene. Store hanner har ofte et konkurransefortrinn overfor mindre rivaler under paringen, og har også lettere for å bestige hunnene etterpå.
Angonokaskilpadden er klassifisert som «kritisk truet» av Den internasjonale naturvernunionen (IUCN), bare én kategori unna å være utryddet i naturen.
En nylig presentasjon fra Durrell Wildlife Conservation Trust anslo at det i dag bare finnes rundt 100 angonokaskilpadder igjen i naturen. Det er en kamp mot klokken.
Owen Griffiths
Artsprofil
Angonokaskilpaddens tilbakegang
Antallet angonokaskilpadder i naturen var allerede i rask nedgang på slutten av 1980-tallet. I motsetning til hos de fleste andre truede arter er ikke den viktigste årsaken til tilbakegangen ødeleggelse av leveområdene. Selv om gruvedrift, byggevirksomhet og avskoging av edeltreskog i økende grad bidrar til å true artens overlevelse, har hovedårsakene historisk vært jakt for kjøttets skyld og, i nyere tid, krypskyting for å møte etterspørselen etter verdens sjeldneste skilpadde i markedet for eksotiske kjæledyr.
I 1975 var angonokaskilpadden blitt beskyttet både nasjonalt og internasjonalt, og arten var også oppført på CITES-vedlegg I, noe som i praksis forbød handel med den. «Du risikerer fengselsstraff hvis du blir tatt med en angonokaskilpadde du har skaffet deg ulovlig», forklarer Owen.
Artens sjeldenhet og beryktethet bidro bare til å skape etterspørsel blant dyresamlere, særlig i de nylig velstående landene i Øst-Asia. Der ble det anslått at opptil 50 smuglede angonokaskilpadder ble solgt ulovlig hvert år. Angonokaskilpadder som er eksportert ulovlig, har også funnet veien til dyresamlere i Europa.
Som med all handel er det lovene om tilbud og etterspørsel som driver denne ulovlige virksomheten. Når en art blir sjeldnere, øker ofte etterspørselen etter dyrene, og individene som fortsatt finnes i naturen, blir mer verdifulle. En angonokaskilpadde fanget i naturen kunne gi en gjennomsnittlig arbeidstaker på Madagaskar 1 000 dollar, mer enn de fleste kunne håpe på å tjene i løpet av et helt år. For arbeidere som strever med å tjene nok til å forsørge familiene sine, kan fristelsen til å bryte loven bli uimotståelig. Dette gjelder også transportknutepunktene som brukes til å smugle angonokaskilpadder, både på Madagaskar og i de mer velstående landene dyrene skal fraktes til.
«Man kan egentlig ikke klandre lokalbefolkningen», forklarer Owen. «Det som driver krypskyting og smugling av angonokaskilpadder, er etterspørselen fra rikere land. Så lenge problemet med tilbud og etterspørsel ikke er i balanse, vil vi ha problemer med ulovlig handel.»
Smugling: Et eksempel fra virkeligheten
De fleste skilpaddene som beslaglegges før de smugles ut av landet, blir funnet i relativt små antall. Det dreier seg gjerne om en håndfull voksne skilpadder eller, sjeldnere, noen titalls unger som er pakket tett sammen i en koffert. I et nylig beslag av stråleskilpadder ble det imidlertid funnet over 17 000 dyr på en eiendom som tilhørte en tidligere minister i den daværende regjeringen på Madagaskar. Den aktuelle ministeren dokumenterte at eiendommen var leid ut til en annen person, og at han ikke kjente til dyrene. De domfelte gjerningspersonene fikk nylig seks års fengselsstraff og en betydelig bot.
Å redde angonokaskilpadden
Ifølge boken Twilight of the Angonoka fra 2017, skrevet av Miguel Pedrono og Alison Clausen, finnes det bare en håndfull prosjekter i verden som arbeider med å formere angonokaskilpadder. Til sammen omfatter disse prosjektene 75 dyr fordelt på 13 samlinger. Turtle Conservancy-prosjektet fører den amerikanske dyreparkforeningens (American Zoo Association) stambok for arten og har arbeidet med den i nesten ti år, selv om teamet har hatt tilknytning til angonokaskilpadder helt siden slutten av 1960-tallet. Nogeyama Zoo i Yokohama i Japan lyktes med å avle frem tre angonokaskilpadder i 2016. Dette var den eneste institusjonen utenfor Madagaskar som hadde lykkes med å avle frem arten, frem til nylig.
Det største lyspunktet i arbeidet med å redde angonokaskilpadden er imidlertid Durrell Wildlife Conservation Trust, som holder til ved Jersey Zoo, og som har spilt en svært viktig rolle og oppnådd betydelige resultater på flere områder. Gerald Durrells besøk på Madagaskar i 1990 gjorde ham så bekymret for angonokaskilpaddens situasjon at han opprettet et avlssenter med støtte fra den madagassiske regjeringen. Prosjektet ble en stor suksess og resulterte i hundrevis av unger i løpet av bare noen få år. De fleste ble satt ut i naturen under nøye vitenskapelig oppfølging og overvåking. Dessverre har prosjektet også vært preget av uhell, kriminell virksomhet og tragedier.
Så lenge problemet med tilbud og etterspørsel ikke er i balanse, vil vi ha problemer med ulovlig handel.
Owen Griffiths
Angonokaskilpadder i fangenskap
Det finnes nesten helt sikkert avlsgrupper av angonokaskilpadder i østasiatiske land, der hundrevis av dyr har blitt importert ulovlig i løpet av de siste tiårene. Det finnes også noen få angonokaskilpadder som eies av privatpersoner, og som ble eksportert lovlig fra Madagaskar før handelsrestriksjonene ble innført. Det antas imidlertid at dette dreier seg om enkeltdyr, ikke dyr som inngår i noen form for avlsprogram i fangenskap.
Den store angonokastriden
I mai 1986 ble avlsanlegget for angonokaskilpadder ved Durrell Wildlife Conservation Trust rammet av et alvorlig tilbakeslag da tyver brøt seg inn i det strengt bevoktede området og stjal fire voksne avlsdyr. Gjerningspersonene ble aldri tatt.
Krypskyting og smugling påvirket også prosjektets resultater. I løpet av de neste årene begynte nemlig unger av angonokaskilpadder som var satt ut fra anlegget, å dukke opp i handelen med kjæledyr. Mange hadde fortsatt ID-brikker under huden fra Durrell-instituttet. I 1999 dukket 33 angonokaskilpadder som var født ved Durrell-anlegget, opp i Nederland. Dyrene ble beslaglagt og sendt til Bronx Zoo i New York, der den anerkjente herpetologen John Bailer tok seg av dem mens man forsøkte å avgjøre hva som skulle skje med dem. Den madagassiske regjeringen bestemte med rette at dyrene ikke kunne tilbakeføres til naturen. De hadde sannsynligvis blitt holdt sammen med andre skilpaddearter i fangenskap, og risikoen for å overføre smittestoffer til den ville bestanden var for stor.
Skilpaddene tilhørte imidlertid fortsatt offisielt Madagaskar, og etter en langvarig uenighet ble det til slutt bestemt at dyrene skulle sendes tilbake dit. Durrell-instituttet ønsket ikke å ta imot dem, fordi de fryktet den samme risikoen for smitteoverføring som hadde gjort det umulig å sette dem ut i naturen. Angonokaskilpaddene ble derfor til slutt fløyet tilbake til Madagaskar, der de skulle tas hånd om av Olaf Pronk, en velkjent dyrehandler med base i hovedstaden Antananarivo. Selv om angonokaskilpaddene fortsatt skulle tilhøre den madagassiske regjeringen, skulle Pronk ta seg av dem ved sitt eget anlegg.
Bailer var rasende over at skilpaddene skulle overlates til en dyrehandler som drev med handel med kjæledyr. Før dyrene ble pakket for transport, tok Bailer derfor frem et graveringsverktøy og risset inn «MEF» (for Ministère des Eaux et Forêts) i skallet på hver skilpadde. På den måten skulle dyrene tilsynelatende bli umulige å selge. Skilpaddene ble sendt tilbake til Madagaskar, men skulle senere dukke opp igjen i denne historien.
Pronks angonokaskilpadder
Olaf Pronk holdt løftet sitt og tok seg av angonokaskilpaddene frem til han døde i 2017. Selv om mange av skilpaddene døde mens de var ved Pronks anlegg, ble det gjort rede for hvert eneste individ etter hans død. Det er lite sannsynlig at Olaf klarte å avle frem unger fra disse dyrene, gitt deres lave antall, og så vidt noen vet, ble ingen av dem solgt videre.
En dødelig
feil
I mellomtiden hadde sikkerheten og frykten for tyverier ved Durrell-instituttets avlsanlegg for angonokaskilpadder blitt en stor bekymring. Alle som var involvert i prosjektet, var på vakt. Sent i 1996 la Don Reid, en erfaren herpetolog ved Durrell-instituttets prosjekt, merke til en bil som kjørte rundt på veiene i nasjonalparken nær avlsanlegget. Dette var svært uvanlig og mistenkelig på Madagaskar, der få mennesker beveger seg utendørs etter mørkets frembrudd.
Etter at det madagassiske bevæpnede politiet var tilkalt, stanset teamet bilen. I den fant de en gruppe tyske herpetologer på en fritidsreise. Det er vanskelig å bekrefte detaljene i det som skjedde videre, men slik vi har forstått historien, tok en av herpetologene et bilde av konfrontasjonen. Kamerablitsen skremte en av de unge politibetjentene, som begynte å skyte. To av tyskerne ble drept.
Ifølge alle beretninger var dette en tragisk og dødelig misforståelse, forårsaket av paranoia, panikk, herpetologiske turister og en uerfaren politibetjent.
Rodrigues Island-prosjektet
Avlsprosjektet for angonokaskilpadder ved Francois Leguat Giant Tortoise and Cave Reserve på den lille øya Rodrigues er en del av et langt større naturverninitiativ som Owen Griffiths har gjennomført i samarbeid med den madagassiske regjeringen.
Owens naturvernarbeid på Madagaskar går mer enn 20 år tilbake i tid og har resultert i flere prosjekter som bevarer og beskytter øyas truede plante- og dyreliv og leveområder. I løpet av de siste to tiårene har Owen investert betydelige beløp i utviklingen av naturverninitiativer på Madagaskar, Mauritius og Rodrigues.
I tillegg til å plante rundt 200 000 stedegne trær på 40 hektar på Mauritius og 300 000 trær på 20 hektar på Rodrigues, har Owen også utviklet flere prosjekter for restaurering av skog på Mauritius. Arbeidet går ut på å føre tidligere ødelagte leveområder tilbake til sin opprinnelige tilstand ved å fjerne fremmede, invasive plantearter og plante stedegne arter i stedet. Han er også sterkt involvert i arbeidet med å bevare leveområder på Madagaskar.
En del av prosjektet på Rodrigues har vært rettet mot å gjeninnføre aldabraskilpadder og stråleskilpadder i naturen. Med et team av biologer, dyrepassere og andre medarbeidere på plass for å hjelpe til, begynte begge skilpaddeartene å formere seg i stort omfang. Selv om stråleskilpadder og aldabraskilpadder ikke hører naturlig hjemme på Rodrigues, erstatter de lignende arter som ble utryddet av mennesker på 1780-tallet. «Vi kan ikke gjeninnføre arter som er utryddet, men vi kan introdusere lignende arter som kan fylle den økologiske rollen deres og gjenopprette den biologiske balansen», sier Owen.
Men hvilken plass har angonokaskilpadden i dette komplekse og politisk følsomme prosjektet?
Owen fortsetter historien: «Vi lot i hovedsak stråleskilpaddene og aldabraskilpaddene klare seg selv, og prosjektet har vært vellykket nesten utelukkende fordi de lever under så naturlige forhold. Da vi så hvor godt det gikk med både aldabraskilpaddene og stråleskilpaddene, begynte vi å tenke at dette kanskje også kunne være en mulighet for angonokaskilpaddene. Og i 2015 fikk vi sjansen til å gjøre det.»
Disse dyrene ble beslaglagt fra en smugler som var på vei til Øst-Asia.
Kreditering: Jim Pether
Avl av angonokaskilpadder
Vi har allerede møtt de fleste av angonokaskilpaddene ved anlegget på Rodrigues i denne historien. Husker du de smuglede skilpaddene som fikk skallene gravert ved Bronx Zoo etter å ha blitt beslaglagt i Nederland? Disse dyrene ble til slutt sendt tilbake til Madagaskar og overlatt til dyrehandleren Olaf Pronk. Siden 1996 hadde alle unntatt 12 av de 33 tilbakeførte angonokaskilpaddene dødd. I 2015 ble de som fortsatt var i live, flyttet til Rodrigues for å danne grunnlaget for Owens avlsprosjekt.
Til tross for alderen hadde gruppen ingen kjønnsmodne hanner, så Durrell-instituttet donerte velvillig en stor hann fra sin egen avlsgruppe. Ytterligere tre unger av angonokaskilpadder ble sendt til Rodrigues etter at smuglede dyr på vei til Øst-Asia ble beslaglagt på Mauritius. Dermed besto gruppen av 16 angonokaskilpadder.
«Både dyrene og landområdet anlegget ligger på, eies av myndighetene på Rodrigues, og vi er bare forvaltere», forklarer Owen. «Det kortsiktige målet er å bygge opp en betydelig bestand i fangenskap, med håp om at det etter hvert skal bli mulig å sette dyr ut i naturen igjen. Det er imidlertid ikke sikkert at det lar seg gjøre. Flere prosjekter er under utvikling akkurat nå, og disse kan sette de gjenværende naturlige leveområdene i fare, altså områdene der skilpaddene eventuelt kunne blitt satt ut.»
Unger av angonokaskilpadder født ved avlsprosjektet på Rodrigues.
Kreditering: Jim Pether
Skilpaddeunger
Det første året av prosjektet på Rodrigues, i 2017, var ikke vellykket. Den nyetablerte gruppen med angonokaskilpadder la bare ubefruktede egg, sannsynligvis på grunn av belastningen ved å flytte dyrene fra ett sted til et annet. Avlssesongen 2018–2019 ga imidlertid bedre resultater, med over 80 egg lagt. Hvert rede ble overvåket døgnet rundt frem til åtte unger hadde klekket og blitt samlet inn.
De naturlige forholdene angonokaskilpaddene lever under på Rodrigues, omfatter også selve inkuberingen av eggene. I motsetning til ved avlsprosjektene for angonokaskilpadder på Madagaskar og i Japan blir ikke eggene gravd opp eller ruget ut kunstig. Hunnene legger eggene der de selv finner et egnet sted, og der får de ligge og utvikle seg naturlig.
Avlsprosjektet for angonokaskilpadder og arbeidet med å gjeninnføre skilpadder i naturen på Rodrigues har vært en suksesshistorie, ikke bare for skilpaddene, men for hele økosystemet på denne lille øya. Initiativet finansieres gjennom turisme, der et begrenset antall besøkende får delta på guidede turer under oppsyn for å oppleve reservatets unike plante- og dyreliv på nært hold. Øya får rundt 25 000 besøkende hvert år, og alle er ivrige etter å få oppleve dette unike og fascinerende økosystemet. Dette er et godt eksempel på hvordan et veldrevet prosjekt kan gi fordeler på mange ulike områder.
En voksen hunn av angonokaskilpadde sammen med ungen sin.
Kreditering: Jim Pether
Utfordringer
Så langt kan historien om angonokaskilpadden høres ut som om den har en lykkelig slutt, men arten står fortsatt overfor enorme utfordringer. Mange organisasjoner og enkeltpersoner er sterkt imot at angonokaskilpadder skal gjøres tilgjengelige for markedet for kjæledyr, til tross for at det finnes tilsynelatende gode argumenter for en slik løsning. I stedet for å øke etterspørselen i markedet for kjæledyr og dermed føre til mer smugling, viser forskning at et slikt tiltak tvert imot kan legge grunnlaget for å dekke etterspørselen med dyr som er avlet i fangenskap. Det vil gjøre smugling upraktisk og økonomisk ulønnsomt. Smugling av dyr er bare lønnsomt dersom dyrene er billigere enn individer som er avlet i fangenskap.
Den neste utfordringen angonokaskilpadden står overfor, er imidlertid den samme som truer mange andre utrydningstruede dyr: ødeleggelse av leveområdene. «Hvis det er én ting prosjektet på Rodrigues har lært oss om angonokaskilpadder, er det at de slett ikke er vanskelige å avle», understreker Owen. «Utfordringene våre, og utfordringene for angonokaskilpadden, er utelukkende politiske.» Når industrien og den pressede madagassiske økonomien legger beslag på stadig mer av angonokaskilpaddens gjenværende leveområder, ser det ut til å bli en enorm utfordring å sette skilpaddene tilbake i naturen. Slik situasjonen er nå, vil angonokaskilpadden sannsynligvis ende opp som gulløvetamarinen, en annen art som trives og formerer seg i stort omfang i fangenskap, men som nesten er utryddet i naturen på grunn av ødeleggelse av leveområdene.
Forhåpentligvis kan suksessen til prosjektet på Rodrigues bidra til å sikre angonokaskilpadden et eget leveområde, men bare tiden vil vise.
I mellomtiden gjør Owen og teamet hans alt de kan for å sikre at angonokaskilpadden får en solid bestand i fangenskap. Dette er avgjørende, for slik situasjonen er nå, ser det ut til at arten ikke har noe trygt sted å leve i naturen.
Sikkerhet
Avlsanlegget er godt bevoktet og har omfattende sikkerhetstiltak. I 1997 ble over 100 unger av aldabraskilpadder stjålet fra et av prosjektets andre anlegg på Mauritius. Owen tar derfor ingen sjanser. Sikkerhetsvakter patruljerer området dag og natt og har direkte kontakt med det lokale bevæpnede politiet.
Owen og teamet hans
En viktig del av initiativet har vært å rekruttere og lære opp lokalbefolkningen. De får økonomiske insentiver til å beskytte skogene og de verdifulle dyrene og plantene som lever der.
Prosjektet sysselsetter 15 personer, fra vakter og dyrepassere til guider og ansatte innen gjestebehandling som tar seg av turistene som besøker området.
Les mer
Boken Twilight of the Angonoka av Miguel Pedrono og Alison Clausen er et sentralt referanseverk om denne ikoniske arten.
For å lese flere artikler som denne og motta vårt gratis digitale magasin.
Bli med i RRK i dag
Vi setter pris på tilbakemeldingen din.
Har du forslag for å forbedre oversettelsen vår? Vi vil gjerne høre fra deg! Kontakt oss