Skadelige

gener

Lemon frost-leopardgekko med lys gul farge, knyttet til økt risiko for svulster.

God dyrevelferd er en målestokk for ansvarlig hold og avl. Ved å identifisere skadelige, arvelige egenskaper og unngå å avle videre på dem, viser reptilmiljøet selvregulering i praksis. Charles Thompson fra Reptile and Exotic Pet Trade Association (REPTA) forklarer hvordan REPTA går foran som et godt eksempel.

Charles Thompson fra Reptile and Exotic Pet Trade Association (REPTA).

Sammendrag (kort fortalt)

Selektiv avl av reptiler har resultert i mange friske og visuelt særpregede morfer, men enkelte arvelige egenskaper er knyttet til alvorlige velferdsproblemer. REPTAs policy for skadelige gener, Deleterious Genes Policy, identifiserer morfer som er forbundet med skadelige tilstander som nevrologiske forstyrrelser, økt risiko for svulster og sårbar hud. Policyen anbefaler at disse dyrene ikke bør avles på eller selges. Eksempler inkluderer spidermorf hos kongepyton, silkback-skjeggagamer og lemon frost-leopardgekkoer.

Reptilmiljøet prioriterer i stadig større grad dyrevelferd gjennom selvregulering, innsamling av dokumentasjon og ansvarlig avlspraksis. Selv om den formelle vitenskapelige forskningen på reptilmorfer fortsatt er begrenset, har erfarne reptilholdere, oppdrettere og veterinærer bidratt til å identifisere problematiske avlslinjer og motvirke at de spres videre. Artikkelen konkluderer med at ansvarlig reptilhold avhenger av kunnskap, etiske avlsbeslutninger og vilje til å hindre at skadelige genetiske egenskaper videreføres innen hobbyen.

Dyrevelferd først

Reptilholdere har brukt flere tiår på å forbedre holdrutiner, videreutvikle ernæring, forbedre oppvarming og belysning og dele kunnskap som har revolusjonert standardene innen hobbyen. I dag rettes stadig mer oppmerksomhet mot å håndtere skadelige gener. REPTA har utarbeidet en policy for skadelige gener, Deleterious Genes Policy, som fremhever morfer med gener som er skadelige for dyrevelferden. Policyen har fått bred anerkjennelse fra reptilforeninger og veterinærer over hele verden.

Hva er skadelige gener?

De fleste av oss kjenner til morfer, altså reptiler og amfibier med genetisk arvede variasjoner i farge, mønster eller begge deler. Dette kan være albinoformer, stripete former eller former uten mønster, samt en rekke andre visuelt særpregede egenskaper. Noen ganger finnes disse uvanlige dyrene i naturen, mens andre dukker opp blant dyr som avles i menneskelig omsorg. Uansett er de svært sjeldne og ettertraktet av entusiaster som driver med avl. De ønskede egenskapene avles deretter videre gjennom linjeavl for å produsere avkom som også viser det karakteristiske trekket.

Dette er en del av domestiseringsprosessen, der dyr avles for å bli mer attraktive eller bedre egnet til et liv sammen med mennesker. I de fleste tilfeller har denne prosessen vært positiv for både mennesker og dyr. Vi har for eksempel sett selektiv avl i domestiseringsprosessen hos hunder, der man har fremavlet egenskaper som egner seg til bestemte arbeidsoppgaver eller videreført spesielt attraktive kjennetegn. Hos storfe har man avlet for økt melkeproduksjon, mens man hos sau har avlet for å endre typen eller mengden ull som produseres. Innen reptilhold er domestiseringsprosessen nesten alltid rettet mot å fremavle dyr med visuelt attraktive egenskaper, og stort sett er disse iøynefallende morfene helt friske.

I noen få tilfeller kan imidlertid et problematisk (eller skadelig) gen være nært knyttet til den attraktive egenskapen. Dette kan føre til negative konsekvenser som svekker dyrets helse, funksjonsevne eller velferd. Virkningene kan vise seg som dårlig koordinasjon, sårbar hud, forstyrrelser i stoffskiftet eller økt risiko for svulster. Når en slik defekt først blir tydelig, er så godt som alle enige om at det ikke lenger er akseptabelt å avle på denne morfen.

Kranset gekko ved siden av en piebald-kongepyton, som illustrerer selektivt avlede reptilmorfer med arvelige farge- og mønsteregenskaper.

Dr. Stefan K. Hetz, biolog og zoolog med spesialisering innen forskning på domestisering og ekstremavl.

Domestisering kontra evolusjon

 Dr. Stefan K. Hetz er biolog og zoolog ved den tyske kjæledyrorganisasjonen Zentralverband der Heimtierbranche e.V. (ZZF). Han gir råd til beslutningstakere i Tyskland og rundt om i Europa, og har forsket mye på domestisering og ekstremavl.

«Når mennesker avler dyr med bestemte egenskaper som mål, velger de ut de kjennetegnene de ønsker å se i kommende generasjoner. Domestiseringen av hunder startet for eksempel for rundt 10 000 år siden, og den har egentlig aldri tatt slutt. Selv i dag fortsetter hunderaser å utvikle seg til nye former under menneskelig omsorg. Denne prosessen er svært forskjellig fra det som skjer i naturen. I naturen, slik Darwin observerte, formes reproduksjonen av ytre påvirkninger. Overlevelse favoriserer de best tilpassede eller mest tilpasningsdyktige dyrene. Det er evolusjon. Når mennesker tar kontroll over denne prosessen, formes ikke lenger dyrenes egenskaper først og fremst av naturlige påvirkninger, men av menneskers preferanser. Sammenlign ulven, som er stamfar til dagens hunder, med en chihuahua, puddel eller en hvilken som helst annen hunderase, så er forvandlingen slående. De ligner ikke lenger på dyret de stammer fra. Gjennom domestisering velger oppdrettere ut egenskapene de synes er attraktive, enten det gjelder hunder, reptiler, fisk eller amfibier. De kan foretrekke lengre finner, et valpelignende ansikt med store øyne, et kortere hode eller et spesielt attraktivt mønster på huden. I seg selv er det ikke nødvendigvis noe galt med dette. Problemet oppstår når domestisering går over til ekstremavl. Det skjer når egenskapen man forsøker å fremavle gjennom selektiv avl, utvikles i en slik grad at den er skadelig for dyrets velferd, eller er genetisk knyttet til iboende skadelige problemer. Disse omtales vanligvis som «ekstreme raser», og i reptilmiljøet som «skadelige gener».»

Eksempler på skadelige gener

Spidermorf av kongepyton, forbundet med nevrologiske problemer og koordinasjonsvansker.

Lemon frost-leopardgekko, forbundet med økt risiko for godartede og ondartede svulster.

Av de tusenvis av reptilmorfene som finnes, er det noen få tydelige eksempler som er kjent for å være problematiske. Spidermorfen hos kongepyton er det mest beryktede eksemplet. I tillegg til det attraktive mønsteret som kjennetegner morfen, er spidermorfen også forbundet med skjelvinger, problemer med å rette seg opp igjen når dyret havner på ryggen, og vanskeligheter med å treffe byttet presist under jakt. Noen dyr ser ut til å være mindre påvirket enn andre, men sammenhengen er godt kjent innen hobbyen. De fleste mener at det ikke kan forsvares å avle på spidermorfen hos kongepyton når det allerede finnes så mange andre attraktive og ufarlige morfer.

Silkback-skjeggagamer er et annet velkjent eksempel på skadelig genetikk. Silkback-morfen oppstår ved å krysse to leatherback-morfer. Leatherback-morfen, som har små og fine skjell, er stabil. Problemet oppstår når to leatherback-dyr pares, og avkommet får silkback-morfen, som mangler skjell fullstendig. Hos en ørkenart som skjeggagam spiller hudens struktur en viktig rolle i beskyttelsen mot miljømessige belastninger. Mangelen på skjell hos silkback-skjeggagamer fører derfor til velferdsproblemer som det ikke er noen grunn til å påføre dyrene.

Lemon frost-morfen hos leopardgekkoer reiser en annen problemstilling. Genet gir en betydelig økt risiko for både godartede og ondartede svulster. Selv om gekkoen er attraktiv å se på, vil ansvarlige reptilholdere ikke kunne forsvare avl på denne morfen.

REPTAs policy får stadig større utbredelse

IDet er lett å forstå hvorfor REPTAs policy for skadelige gener, Deleterious Gene Policy, har blitt så godt mottatt, rost og tatt i bruk av aktører som setter dyrevelferd først. Dette inkluderer reptilforeninger, arrangører av reptilmesser, organisasjoner som arbeider for kjæledyrs rettigheter og veterinærmiljøer.

Policyen omfatter for tiden rundt 13 ulike morfer som REPTA anbefaler at man ikke avler på eller selger. Dyrebutikker som er medlemmer av REPTA, har ikke lov til å selge disse morfene og risikerer å få medlemskapet sitt trukket tilbake dersom de gjør det. Det finnes imidlertid et visst unntak for reddede eller omplasserte individer. Disse kan adopteres på en forsvarlig måte av ansvarlige og erfarne reptilholdere som vil ta vare på dyret resten av livet.

Tilsvarende er det stadig flere ansvarlig drevne reptilmesser som forbyr salg av morfene på listen. Målet er å hindre at problematiske morfer havner hos uerfarne eller uvitende reptilholdere som kan komme til å avle videre på dem og spre problemet. Vi håper at de problematiske genene etter hvert vil dø ut ved å utestenge disse morfene fra avl og salg.

Selvregulering fungerer

Det viktigste med denne historien er ikke at slike problemer har eksistert. Innen alle områder av dyrehold vil noen problemer uunngåelig først bli oppdaget etter hvert som tiden går. Det viktigste spørsmålet er hva som skjer når de først blir identifisert. Her er bildet oppmuntrende sett fra et reptilholdsperspektiv. Vi er stolte av at reptilmiljøet tar et kollektivt ansvar når slike problemer oppstår. Erfarne reptilholdere vil alltid sammenligne erfaringer, diskutere tilbakevendende problemer og løfte dem frem i lyset i stedet for å late som om de ikke eksisterer. På denne måten kan vi holde orden i eget hus uten å risikere inngripende og strenge tiltak fra myndighetene.

Reptilhold er fortsatt en relativt ung hobby som har blitt mer utbredt i samfunnet. Den har ikke hatt flere århundrer på seg til å modnes og løse alle utfordringer. Dette gir oss en mulighet. Vi kan lære raskere, reagere tidligere og unngå å gjenta feil som er gjort innen andre grupper av kjæledyr. Reptilholdere kan lære av hundeavl, der overdrevne fysiske trekk tydelig har utviklet seg til velferdsproblemer som ser ut til å vedvare innen enkelte hundemiljøer. Reptilhold kan unngå slike problemer, og den negative medieomtalen og den omfattende reguleringen som følger med. Det er nettopp dette selvregulering handler om.

Skjeggagam som illustrerer diskusjonen om dyrevelferd, selvregulering og ansvarlig reptilavl.

Men hvor er
dokumentasjonen?

Den beste omsorgen for dyrevelferd er basert på dokumentasjon, men REPTAs styre har et realistisk syn på hvilken type dokumentasjon som er tilgjengelig. Vi vet at det finnes begrenset formell vitenskapelig litteratur om skadelige gener, og det er knapt overraskende. Universiteter vil neppe bruke store summer på å forske på reptilmorfer. Derfor må reptilbransjen støtte seg på empiriske erfaringer fra erfarne reptilholdere og oppdrettere som kjenner disse dyrene godt. Selv om denne prosessen ikke er strengt vitenskapelig, tar den høyde for at praktiske beslutninger om dyrevelferd ofte må tas før den akademiske forskningen kommer etter. Prosessen kan også fungere motsatt vei. Når troverdig vitenskapelig forskning har avdekket et problem, kan denne kunnskapen deretter innarbeides i retningslinjer for beste praksis hos reptilholdere og virksomheter.

Ansvarlige reptilholdere gjør det rette

At det finnes et lite antall problematiske avlslinjer, bør ikke føre til at reptilavl som helhet blir fordømt. Tvert imot. De fleste morfer er stabile, og de fleste reptilholdere opptrer samvittighetsfullt. Når problemer blir identifisert, reagerer miljøet ofte raskt.

Motstandere av reptilhold forsøker ofte å bruke disse sporadiske problemene som et våpen for å angripe hele hobbyen. Men dette er ikke en balansert tolkning av dokumentasjonen, og det er heller ikke det denne policyen støtter. Tvert imot viser den at miljøet er i stand til å evaluere egen praksis, dele kunnskap og regulere seg selv. Dette er en betydelig styrke, og en styrke som oppmuntrende nok viser seg å være effektiv.

Dette er også en del av reptilholdskulturen, som gjennom flere tiår konsekvent har forbedret holdrutiner og dyrevelferd. Den samme viljen til forbedring blir nå tatt i bruk når det gjelder genetisk stabilitet. Selektiv avl må holde tritt med den etiske utviklingen og forbedringene innen dyrevelferd som vi har sett på andre områder av reptilhold. Dette er en etisk og ansvarlig holdning.

Afrikansk tykkhalet gekko som illustrerer ansvarlig reptilhold og avl av genetisk stabile morfer.

Veien videre

Så hva bør ansvarlige reptilholdere og oppdrettere gjøre? Som alltid er svaret å «skaffe seg kunnskap». Det betyr å forstå dyrene man holder, vite hvilke kombinasjoner som er trygge, kjenne til hvor det finnes utfordringer knyttet til dyrevelferd, og være villig til å tilpasse avlspraksisen deretter. Det krever også at butikker og oppdrettere går foran som gode eksempler, ettersom de har størst innflytelse.

Dr. Hetz oppsummerer situasjonen på en svært treffende måte:

«Det er viktig å unngå å overreagere. Ikke alle selektivt avlede dyr har dårlig helse. At et dyr tilhører en bestemt rase, har en bestemt stamtavle eller er en bestemt morf, betyr ikke nødvendigvis at det er usunt. I stedet bør vi bare avle på friske dyr som ikke lider av genetiske sykdommer.

Men når det er dokumentert at en rase eller morf har dårlig genetisk helse, bør vi stille oss spørsmålet: Er det virkelig en god idé å avle videre på disse dyrene?

Og til slutt, ikke bruk kjendiser som forbilder når det gjelder dyrehold, fordi du noen ganger vil oppdage at de uvitende fremmer skadelige trender. Gjør heller grundige undersøkelser om dyrene du ønsker å avle på, og be om råd fra uavhengige spesialister eller eksperter. På den måten er det langt større sannsynlighet for at du får gode råd og et lykkelig og friskt kjæledyr.»

Ethvert dyreholdsmiljø som fortjener respekt, må være villig til å sette grenser, og reptilmiljøet viser at det er fullt i stand til nettopp dette. Dyrevelferd kommer først. Når et miljø er villig til å handle ut fra dette prinsippet, fortjener det anerkjennelse. Vi er svært stolte av hvordan reptilbransjen arbeider for å eliminere skadelige gener, og vi håper at andre grupper innen kjæledyrhold også vil ta dette prinsippet til seg.

Kongepyton som holdes i hendene til en reptilholder, som illustrerer ansvarlig avl og reptilhold med fokus på dyrevelferd.

Finn ut mer om skadelige gener

Etisk avl av morfer: REPTAs policy for skadelige gener | RRK Podcast Episode 5 (på engelsk)

Click Here
Hva er ekstreme raser? (på engelsk)

Click Here
I dybden: Ekstreme raser hos kjæledyr (på engelsk)

Click Here